DØDEN I KJØLESKAPET

Alle kjenner til den øverste hylla i kjøleskapet. Den som altfor ofte blir en kirkegård for halvfulle glass med tacosalsa og pesto, og beskjedent brukte bokser med rømme eller crème fraîche. Sylten og sursilden — sesongvarene fra forrige jul — er også gravlagt der inne et sted, bak glassene med beter og oliven.

I blant finner du til og med en full, uåpnet yoghurt som ble glemt fordi den lå begravd under alt annet.

 

For hver tacokveld kjøper du heller et nytt glass med tacosalsa og skyver de gamle lengre bak i kjøleskapet. Og du trengte kanskje bare én spiseskje eller to av rømmen til en oppskrift du forsøkte deg på for lenge siden. Sylten og sursilden kan selvfølgelig ikke nytes utenom romjula, og den mørkerøde laken betene svømmer i begynner å se mistenkelig grumsete ut.

Yoghurten kjøpte du i et modig øyeblikk, like etter du hadde lagt en smule ambisiøse planer om å bli sunn en gang i fremtida. Planer som kort tid etter ble lagt på hylla og glemt — akkurat som den yoghurten.

 

Det er ikke vanskelig å se hva den øverste hylla i kjøleskapet er blitt til. Her kommer maten for å dø (om den allerede ikke har gjort det). Ved å tettpakke hylla med mat du ikke lengre har bruk for gjør du ikke annet enn å stable likkister oppå hverandre.

Enkelte har passert datostemplingen på pakningen, men er fortsatt helt gode å spise. Andre har for lengst blitt uspiselige og råtnet, harsknet eller visnet — blitt et fristed for bakterier og mugg, og holder nært sagt på å stå opp fra de døde. Men når den fortsatt spiselige maten står tett sammen med den råtnende ser du ikke forskjell på hvilke av de som er på vei inn og hvilke som er på vei ut av dødsriket. De hører bare sammen med det du ikke lengre har bruk for.

Lar du kirkegården ligge uforstyrret lenge nok, vil den bakterie- og muggbefengte maten «spise» av de andre, ferske matvarene i kjøleskapet. Da har du mer med en zombie-invasjon enn en kirkegård å gjøre.

 

En del av problemet er at vi kvier oss for å åpne og se nedi disse beholderne fordi vi vet hva som møter oss. Vi ønsker ikke å måtte erkjenne for oss selv at vi kjøpte noe vi ikke fikk brukt opp og vil heller være uvitende om hva maten nå enn kan ha blitt forvandlet til.

Samvittigheten er hjemsøkende, og én eller to ganger i året får vi det for oss at vi skal rydde i kjøleskapet en gang for alle. Søppelbøtta blir gjerne så full at den må tømmes med en gang. Og kanskje enda en gang.

 

Man skal ikke behøve å ha et årlig ryddesjau i kjøleskapet. Den fryktede matkirkegården (og den etterfølgende zombie-invasjonen) kan unngås i første omgang om man planlegger bedre og respekterer maten.

Hvis man holder kjøleskapet ryddig og oversiktlig ser man til enhver tid hvilke matvarer som er mer trengende for å spises opp enn andre. Om man samtidig har en større respekt for maten, føler man et større ansvar for den.

Det er en oppmerksomhet maten fortjener og strengt tatt behøver dersom vi ikke skal la den gå til spille — enten i søppelbøtta eller i vårt eget kjøleskap.

 

Leave a Reply